Her har vi samlet noen av historiene som vi har mottatt på mail. Sannhetsgehalten må hver enkelt forfatter stå inne for.

Dersom du vil bidra til denne siden, send oss en e-post.

Heidi Bjørnsleth - avgangselev 1986:

Torskekrig.
Vi som gikk ut i 1986, var som veldig mange andre klasser i Nusfjord på klassetur. Vi hadde det kjempefint, og fant opp mange fine aktiviteter. En av dem var torskekrig, eller som vi kalte torsken der ”mainnskjit-stangera”.
Ja det hadde seg nemlig sånn at det rundt brygga oppholdt seg en haug med småtorsk, grønn på farge og ikke spesielt vakker. Denne bet på det meste og vi fisket masse av dem, som vi hadde krig med. Ja riktig, vi kastet dem etter hverandre mens vi satt i robåtene. Skrekkelig artig (helt til lærerne kom da,hi hi)-Men, undertegnede og en klassekamerat (han har visstnok en fremtredende jobb på Procall for tida) fant fort ut at å stå på kaia og kaste ned på de andre var en mye bedre ide. Som sagt så gjort, og det gikk jo SÅ bra, Svein Tore (åj..) fikk inn en fulltreffer i nakken på Torunn
Paulsen, og da var det bare å ta føttene på nakken. Lenge siden jeg har sett noen springe så fort med noen etter seg, samtidig som han holdt på å flire seg i hjel.
 
 
Hevnen er søt…
På samme Nusfjordtur forsvant det visstnok noen tørrfisk, og en laks fra et garn, fysj å fysj!!! Noen fikk til og med fiskeslog i senga si, så vi har ofte lurt på den lokalbefolkningen der ute…hmm….Og ikke nok med det, laksen ble til og med kokt på vår hytte, giiid altså, men vi aner ikke hvem det var.
Anyway, siste natta vi var der bestemte alle seg for å ”gå rundt”-ikke sove. Og da hadde vi ikke annet å gjøre enn å fylle sengklærne til lærerne med knust knekkebrød. Det artigste med det hele var at ingen av lærerne sa noe, for den ene trodde at den andre hadde gjort. Ha ha, tenkte vi, men de fant jo ut etter hvert at det var vi, og hevnen kom da vi satt i bussen hjem, trøtte og slitne. Da fant Per Tore Fredriksen ut at han skulle introdusere Dænsaband for oss i bussen, og det måtte spilles ”orntli høgt så dåkker høre det”. Ja så sang han med litt også i mikrofon.Veldig bra!-Har flirt mye av dette i ettertid, men det var ikke artig den gangen. Hevnen er søt, ha ha.

• Unødigste last:
  Esten Einar som bar en stor stein i ryggsekken fra Straumen til O-hytta uten å være klar over det. Steinen ble lagt der av en av hans ivrige elever. Ikke jeg for jeg gikk i B!
  
  
• Ivrigste diskusjon:
  Ingmund (nesten 2 m!)i klassen min som ville forklare Henrik Martin at han ikke hørte ringeklokka pga helikopteret som hadde landet i skolegården.
  
  
• Feileste bruk av engelsk ord:
  Undertegnede som gjentatte ganger i engelskstilen brukte ordet "overhead" for rektor, når det rette ordet var "headmaster". Ja, ja, en rektor er jo et slags "overhode". Lærer Olav var ihvertfall veldig forståelsesfull under retting av stilen.
  
  
• Minst velsmakende matrett:
  Fisken vi laget i heimkunnskap i sjuende? klasse. Lukten og smaken pirret absolutt ikke smaksorganene sånn at da fru Helmersen i et "heldig" øyeblikk snudde hodet vekk fra oss, var plutselig fisken borte vekk og låg på marka utenfor vinduet. Snakk om flyvefisk. Og så var det bare å gjøre miner til slett spill når vi skulle spise "luft"-fisken vi hadde "igjen" i gryta....
  
  
• Største omvei hjem fra skolen:
  Broder Jon H som en dag fikk mer oppmerksomhet fra klassevenninne Wenche enn han satte pris på. Turen hjem til Toppen Nedre den dagen var fullt av flere veivalg enn det vanskeligste orienteringsløp, og full av flere skjulesteder enn det James Bond har.
  
  
• Den mest urettferdige opplevelsen på Sentralskolen:
  Da undertegnede sammen med Rune (Sørgjerd), Rune (Myhre), Torgeir (Sørstrøm), Thomas (Lilleng) og Herold (Pedersen) etter endt gymtime i sjette klasse året 1979 åpnet døra til jentedusjen for å studere anatomi, men der bredden på dusjdøra ikke var stor nok til at Hans-Martin fikk se inn, men måtte stille bakerst og fikk kun se gutterygger. Det brevet som ble sendt hjem til mutter`n føltes da såre urettferdig med hensyn til absolutt null utbytte av tildragelsen...........  
  
  
• Det mest perfekte lureriet på Sentralskolen:
  Da jeg og Jon Helge bytta navn og plass i 8.klasse og lurte Olav Flåte i fjorten dager. Selv om bensinen kanskje var billig på den tiden var ikke Olav akkurat like billig da han uforvarende(!) oppdaget byttet.............
  
  
• Den mest rørende opplevelsen på Sentralskolen:
  Da vi ved skoleavslutning for sjette klassen våren 1979 tok farvel med Asbjørg Fagerthun etter fire år med Asbjørg som klasseforstander. Da Terry Jacks "Seasons in the sun" ble satt inn i kassettspilleren hadde selv hardbarkede sørsideværinger vanskelig for å svelge klumpen.
  
  

• Den lateste treningsturen på Sentralskolen:
  Da undertegnede sammen med Jon Helge (Vaeng), Tommy (Jenssen) og Anders (Bøhnsdalen) i valgfag egentrening våren/sommeren 1981 kun løp et lite stykke innover sørsida før vi ikke orket å springe mer. Vi la oss istedet i gresset og prata kvinnfolk. Da Henrik-Martin senere kom kjørende for å se etter oss spratt vi opp i full fart og lata som vi stod og holdt på med uttøyningsøvelser...

Hilde Strand, avgangselev 1978, minnes flg. episode godt:

Husker dere den gangen noen puttet diverse redskaper i låsen på klasserommet og låste Finnseth inne? Han den tøffingen, hoppet ut vinduet fra 2.etage og fikk atter en gang vist oss at ingen kunne ta "rotta" på den karen. Det var tider det!

Kjell-Olaf Noreng, avgangselev 1973, sitt minne fra Sentralskolen:

"Det va om vinteren dette skjedde:
I ett friminutt sto vi en gjeng ungdommer samla like bortfor stortrappa, det var kramsnø og det ble selvfølgelig kasta mange snøballer i alle retninger. Min snøball traff veggen like ovenfor den øverste døra på stortrappa.I det samme snøballen traff veggen kom Hermod Finnset ut døra, med det resultat at han fikk mesteparten av snøen nedover nakken og ryggen.
I klassetimen etterpå gikk Kåre Iversen rundt til alle klasserom i ungdomsskolen for å finne ut hvem som gjorde det peket, alle visste at det var jeg, men ingen sa noe. Saken ble antakelig uoppklart, fordi jeg hørte ikke noe mere til den, for samholdet klassene imellom var sterkt. Mange år etterpå, faktisk i 1990, høvde det seg slik at Finnset og jeg var med samme drosje på tur til sykehuset i Tromsø, og da spurte jeg han om han husket episoden, noe han forøvrig gjorde. Jeg spurte samtidig om det noen gang ble oppklart, noe han benektet, og da var tilståelsen et faktum. Så lenge etterpå ble det en heller flott reaksjon, nemlig rikelig med latter."